Blogger fra uke 6 - 2016

Interiør og slikt - 1

FREDAG 12.FEBRUAR 2016

Interiør er rett og slett moro. Det synes i alle fall jeg. Litt mix og match skaper forandring og nye utrykk. Jeg har nok ingen helt bestemt stil, men en blanding av gammelt og nytt er ofte fint. Kanskje ikke nytt, men gammelt og litt mindre gammelt.
I stor grad bruker og varierer jeg med det jeg har (nesten helt sant). Nå har jeg levd noen år, så jeg har ganske mye, eller alt for mye. Det blir viktig for meg å ta det fram i lyset. Samtidig tar man fram gamle minner fra foreldre, barndom og øvrig slekt. For meg er det viktig at ting har en historie, men alt har jo en begynnelse, så noen ganger må jeg starte historien selv.
Denne skrivepulten fikk jeg da jeg var 10 år. Den har fulgt meg siden. Var opprinnelig brun, ble lutet, slik vi gjorde på åttitallet, for siden å få et strøk av helblank grå.
Den er nok over hundre år.
Håper på et evig liv for skrivepulten min.

Kost og annet Hekseri

TORSDAG 11.FEBRUAR 2016

Her om dagen var det ei som kalte meg Heks. Ikke sånn gæli ment altså, men du er ei heks.
Det var akkurat det hu sa.
Siden jeg ikke helt kjente meg igjen, valgte jeg å kontakte Herr Google for mer hekseinformasjon.
Herr Google har en hjerne som er større enn størst. Det er derfor han vet så mye.
Joda, han informerte noe om middelalder. Det kunne stemme bra for mitt vedkommende.
Han hadde til og med spurt Fru Wikepedia, siden han påsto at hekseri var en damegreie.
Følte meg litt smigret. Dette tydet bra. Sånn på tampen, nevnte han at de ble brent på bålet.
Her ble det verre. Hadde han forsikret seg med fruen her tro?
Grøss og gru, tenkte jeg. Jeg hadde tross alt stor tiltro til både herren og fruen. Trøstet meg fort med at jeg hadde brent meg opp til flere ganger i livet. Det hadde gitt noen arr i i sjelen. Regner med at det kan oppveie for det store heksebålet. Han nevnte også at de hadde et tett forhold til koster, disse heksene. Her var det snakk om å gi ordre og kostene adlød.
Dette var nesten mer enn jeg hadde drømt om. Egenlig alt jeg hadde drømt om. Jeg hadde jo leid rundt på denna fortryllende dumme kosten hver gang jeg hadde brukt`n. Nærmest ført den rundt med påholden hånd.
Lykken var stor. Kost + heks = sant.
Jeg passet på at det ikke var noen rundt meg, de ville ikke forstått, da jeg formante denna kosten til å fyke rundt og ordne opp litt i kroker og kriker (synes det var litt fint heksespråk dette....kroker
og kriker
). Jeg var så oppglødd at jeg til og med lovte å sitte på slik at vi kunne ta en ferie, sånn langtbortenstand.........bare vi to. Ingen reaksjon så langt på mine formaninger.
Den sto der bare, tynn og spinkel og med Chaplin - føtter. Den retta ikke ryggen engang. Der sto den, lett henslengt, som en trassig tenåring.
Da bestemte jeg meg for å forandre taktikk. Med supervennlig stemme gjentok jeg spørsmålet i både ærbødighet og repekt. Da datt hele drittkosten i gulvet. Rett ut, uten tegn på å reise seg igjen. Jeg fresa over mangel på respekt for Heksa sjøl. Langt inne i mitt sorte hjerte kjente jeg på lettelsen.
Hun tok nok feil hu som kalte meg heks.
Hu kan dæven sprette meg koste for egen dør.

Litt Jåleri og Glansa Roser

ONSDAG 10.FEBRUAR 2016

Bestemora mi var fra landet. Langt utpå landet.
Jeg tenker at hun fortsatt kunne levd, men da er jeg vel egentlig lenger utpå landet enn hun noen gang var.
Jordnær var hun i alle fall. Det var liksom ikke noe som tok av der i gården.
Det fantes ikke tid å sette av for hverken egen-pleie eller selvrealisering og langt mindre et kritisk blikk på hva skaperverket hadde bydd på.
Det var skaperverket sint ansvar, ikke hennes.
Det var spesielt lite Glam og Glitter utpå landet der bestemor bodde.
Det var èn av grunnene til at hun ikke hadde greie på slike saker.
Likevel, langt inne i henne et sted fantes kanskje et lite snev, og et aldri så lite ønske, om Litt Jåleri og Glansa Roser.
Det var nemlig det hun kalte det.
Jeg så det en gang. Hun rullet håret og tok på leppestift. Jeg tror det var julekvelden eller 17. mai da dette besynderlige rare skjedde.
Jeg var med den gangen hun kjøpte ukeblad også. Jeg liker best de Glansa rosene, sa hun da hun kikket i det.
Slik var hennes Glam og Glitter, som altså i hennes liv, het Litt Jåleri og Glansa roser.

Det er jo nesten det samme, men ikke helt.

STUP i DET!

TIRSDAG 9. FEBRUAR 2016

Det må brukes, så stup i det. I disse forkortelsestider kunne det jo kalles «Stupid», men jeg synes ikke det.
Ikke sånn på ramme alvor i alle fall. Jeg tør selvfølgelig ikke selv, å stupe mener jeg. Det ville endt i katastrofe og det er ikke akkurat det stupetårnet trenger. At det tok kål på en ekte Hamarpatriot, ville vel nesten få det til å skjelve i både i tårn og noen topper.
Nei, min oppfordring er at de som tør, må stupe i det,
så alle skjønner at det ikke er bygd forgjeves.
Jeg er glad i Hamar, kanskje ikke så glad i stupidtårnet, men det er som all annen kjærlighet; Du må ta alt eller ingenting.
Da blir det alt.
Heia Hamar!

Byen Min!

MANDAG 8.FEBRUAR 2016

Dette bilde er tatt på Odden (Hamar) en høstdag i 2015. «Bære en ser Mjøsa». Det er det vi sier på Hedemarken. «Dæ æ det såmmå å je er henn i væla, bære je ser Mjøsa».
Sikkert en av grunnene til at jeg alltid har bodd og aldri har forlatt Hamar. Flyttingen ville tross alt begrenset seg veldig sånn geografisk siden jeg tar dette på skjære alvor.
Hamar er en fin by og har blitt enda finere de siste åra.
Jeg elsker byen av hele mitt hjerte. Det er rart med slike hjemsteder. Du får en tilhørighet og et eierforhold, noe som er ganske naturlig og utrolig godt å kjenne på.
Det gir sikkert også noen begrensninger, denne sterke tilknytningen.
Utferdstrangen finnes i meg òg, men trangen til å komme hjemmatt er nok enda sterkere.
Sånn er vi nok skrudd sammen mange av oss. Et behov for en tilhørighet både menneskelig og geografisk. Følelsen av fellesskapet gjør oss godt og gjør oss gode.
Det forutsetter at vi forstår at det er delbart, og at andre også er velkomne.

Nyeste blogger:

Tidligere blogger: