Blogger fra uke 27-2016

Sosial kompetanse

MANDAG 4.JULI 2016

Bestemora mi, hu fra Romedal, hadde seks kuer, en hest og noen sauer. Utenfor fjøset gikk noen få kaklende høner å svirra. Antallet på hest og ku var greit, men hun hadde nok ikke helt oversikt over det øvrige antallet. Det var det andre som tok seg av. Åkkesom, som dama ofte sa, hun snakket med alle. Ja, med, det var det hun gjorde. Mens grisene ble foret med gårdsdagens matavfall, startet en litt nasal og sakte samtale. Hun bekreftet grisens grynt med litt sånn -Jasså gitt, sier du det! Bestemor, med 14 timers arbeidsdag, ga grisen et klapp i det hun gikk og takket for samtalen. Tonen og behandlingen var lik til både purke og råne, men mildnet kanskje ytterligere til grisungene.
Kuene, derimot, snakket hun annerledes til. Hun brukte den stemmen hun hadde, men ordene var gjentagende og langdryge. Hun beroliget og klappet dem før maskina ble koblet på for mjølking.
Hønene kaklet hun med hver gang hun gikk over tunet og det var ganske ofte.
Hesten, derimot, snakket hun egentlig ikke med i det hele tatt. Ga den bare et klapp som en slags annerkjennelse på styrke og krefter.
Hun skapte en relasjon til hvert dyr og møtte dem der de var, med hjerte utenpå og respekt på høyt plan.
Her ga mennesker liv til dyr og dyr liv til mennesker.
Jeg har tenkt etterpå at dette må da være -
å ta folk, dyr mener jeg, på ramme på alvor.
Ku, gris, folk eller fe. Slikt funker. Det er jeg aldeles overbevist om.
Er det dette som kalles sosial kompetanse på høyt nivå?

Må vi?

SØNDAG 10.JULI 2016

Er det et iboende gen i så mange av oss at vi må definere og gradere mennesker i forhold til opphav og rase? Det er forunderlig og ekstremt at vi aldri lærer. At noen mennesker tillater seg å stemple andre som udugelige og verdiløse. At andre henger seg på å forsterker en «sannhet» i et slags fellesskap. Det farligste er ikke hva den ene tenker, men hva den ene tanken kan få andre til å tenke og gjøre. Det gir en hær av vonde tanker og en følelse av beskyttelse i en felles allianse. Vi mister ansvar og folkeskikk. Når urettferdigheten har gått inn i historien, settes et ekstremt lite plaster på et sår som fortsatt blør.

Dette var mine tanker etter å ha sett et program på NRK om såkalte «tyskerunger».

Nå er det tiggere som skal taes. I en slags massesuggesjon og baksnakkebank, tyter kommentarene på offentlige medier. Ytringsfrihet er et yndet ord som gjør demokratitanken vanskelig å håndtere. Som en umoden tenåring: - Sier det jeg mener jeg, rett ut, slik er jeg bare, i et forsøk på å legge et slags ærlighetsslør rundt sine ytringer. Noen synes dessverre det er så modig gjort at de henger seg på i nesegrus beundring, uten å vie saken større oppmerksomhet.
Hva ønsker de å oppnå? Brenner de for å ytre seg? Brenner de for sterke meninger og holdninger? Er de så lite rause? Må vi tilgi dem, -de vet ikke bedre?
Uansett, den såkalte modigheten, får noen til å henge seg på. Kommentarer som
; -Helt enig med deg, -Som jeg skulle sagt det selv. Eller den aller beste (verste) -Endelig noen som sier det, rett ut.
Det vil alltid, i alle grupper, finnes mennesker som har mindre edle hensikter enn bare å overleve. Slik er det og slik kommer det til å forbli.
Likevel, er statusen lav og synligheten stor, faller rausheten nesten på bunnivå. Alle skjæres over en kam. Som et uverdig og forstyrrende element i et demokratisk og vakkert samfunn, som synes å sole seg i egen, såkalt, velfortjent rikdom.

Er det virkelig så plagsomt for oss?
Hvor er rausheten vår?
Handler ikke akkurat den om å sette seg selv i andres sko?

Nyeste blogger:

Tidligere blogger: