Blogger fra uke 26-2016

Skattekister

MANDAG 27.JUNI 2016

Jeg ser tre kirkespir fra terrassen. Ikke noe vann, men derimot åker og eng som ligger som et lappeteppe over Hedmarksbygda.
Det er fint og aldeles vakkert.
Likevel er det sånn at mye av tiden glemmer jeg det. Den bieffekten som oppstår når det vakre har tullet seg inn i hverdagen.
Når skattekista er åpnet så mange ganger at du ikke lenger øyner skatten.
Det var det ei venninne og jeg pratet om en sen kveldsstund. Vi gjorde nærmest et dypdykk i hverandres liv og trakk det opp til overflaten. Det fantes grus, men likevel mye glitter.
Vi konstanter det faktum at utsikten passer seg selv, mens innsikten er eget ansvar.
Nå er livet såpass brutalt at noen har mistet deler av sin skatt. Flokken er ikke lenger hel.
Akkurat derfor må vi ha innsikt nok til å kikke i egen skattekiste og øyne gullet som ennå glitrer.

KRISE

ONSDAG 29.JUNI 2016

KRISE....!
Hun ropte høyt. Egentlig høyere enn høyt.
Det nærmer seg midnatt og min 15. år gamle datter gir fra seg noen bortimot desperate lyder. Slike lyder som setter et morshjerte i full beredskap.
Jeg er parat og klar til å rykke ut med hodet fullt av løsninger og kroppen full av adrenalin. Det rekker jeg knapt å tenke, men jeg rekker å be en liten bønn til høyere makter, eller til et annet sted hjelpen måtte befinne seg.
Alt dette på bare noen sekunder.
Jeg vil ikke si jeg er stiv av redsel, derimot helt parat og klar til aksjon.
Samtidig kommer lydene nærmere og nesten i takt. Med trippende og en smule trampende trinn, nærmer hun seg mitt soverom.
Jeg er klar. Selvfølgelig. Jeg er jo mammaen hun roper på.
Jeg hvisker lavt og ømt, slik mammaer ofte gjør i en slik stund.
-Hva er det, kjære deg?
Det kan nemlig være lurt å beholde en viss ro, når man helt uten forvarsel rammes av akutte kriser.
Jeg er klar til å gå i døden for henne. Det rekker jeg ikke å tenke, men det har jeg tenkt så mange ganger før, at det er ferdigtenkt. I det hun griper dørhåndtaket, hører jeg igjen hennes skingrende og desperate stemme.
Helt uten forståelige ord, men likevel tydelig tale.
Jeg prøver å holde rundt henne, men hun spretter vekk som et forskremt dyr. Dette skjønner jeg nærmest er en automatisk kroppslig reaksjon, i det hun panisk og stotrende forteller om hva som har skremt henne.
Jeg trekker et lettelsens sukk i det jeg skjønner at jeg slipper akkurat det. Gå i døden for
henne, mener jeg. Det er tross alt ingen fordel for en vettskremt tenåring å bli morløs.
Jeg rekker å tenke det, men sier det ikke. Lettelsen er så stor at min romslighet blir større enn størst.
Det er liksom slik det er å være mamma.

-Det er en frivil på rommet mitt!!!
En diger, svart og dritskummel en!!!
Hun er fortsatt en smule høylytt. Tenkte et tiendels sekund at hun sa frier, men da hadde hun vel neppe ropt på meg. Jeg beholder en alvorlig mine.
Datter- og mor- felleskapet er særdeles viktig sånn rundt 15 års alderen. Medlidende sier jeg meg enig med henne;
-
Slike kan være noen grusomme saker.
Her rekker jeg også en tanke som bare er tenkt, men slett ikke nevnt.
Kan det være slik at jeg er et litt lite utviklet eksemplar av arten mamma?
Ikke en eneste korrigering på hennes hysteri.
Ikke en eneste påminnelse om at verden kan utsette henne for verre saker.
Jeg rekker ikke flere tanker om mine mammaferdigheter, eller mangel på.
Siden dyret er beskrevet -Digert, svart og dritskummelt, blir det jakt.
Nå har jeg litt mer tenketid, så nå tenker jeg at det har vært mye fravær av både frivill og frier her i huset. I alle fall for min del.
Jeg smiler for meg selv, eller strengt tatt helt inni meg selv, idet jakten begynner. Samtidig slår det meg at jeg ikke har full oversikt over hvordan en frivill eller langt mindre en frier, ser ut. Jeg har vel skjønt såpass at begge kan komme i ulike farger og forkledninger.
I alle fall, vi går på jakt.
-Der!!!!
Hun har fått øye på et grått lite flagrende dyr på ca 2.cm.
Nå vet ikke jeg om denne dyrearten har noen som helst hørsel, men likevel...
Jeg sender henne blikket som forteller at byttet ikke må skremmes om jakten skal lykkes. Siden hun er redd og forskremt, tilføyer jeg med myk mammarøst og uten sneven av sarkasme
-Slike friviller er noen luringer til å gjemme seg...
Der ser jeg dyret. Det flagrer ikke en gang, men sitter muse stille, eller mer frivillstille, for ikke å bli oppdaget. Siden vi nå er i dyreverdenen, mumler jeg at hun har syn som en nattugle. Ser samtidig en antydning til et smil i hennes forskremte ansikt. Kjenner hvor glad jeg blir fordi hennes redsel har avtatt en smule.
Helt samtidig forundres jeg nok en gang over meg selv og min tenåringsoppdragelse.
Tenker at min beskyttelse er grenseløs. Herdingen helt fraværende.
Uansett, jeg blir beordret til drap. Det streifet meg på et tidlig tidspunkt at her kunne liv gå
tapt.
Slike morderiske drapstanker kan bli ekstra vanskelige når klokka slår tolv slag akkurat idet mordet skal gjennomføres.
Det magiske og mystiske slaget 12, hvor det jordiske og evigheten nærmest har fellestid.
Den der snikende følelsen av å bli sett. Den hviskende røsten som kommer ingenstedsfra, men likevel er klar og tydelig;
-Hvis du gjør det du har tenkt å gjøre, så straffes du til evig tid.
Evigheten har liksom iakttatt deg. I det evigheten roer seg og verden kobler seg litt mer på igjen, tenker jeg. - Det er jo ikke sikkert frivil er en frivil, men derimot en utkledd frier.
Uansett, det behøvde for så vidt ikke endre noe på mine drapstanker, men jeg kunne jo ha gitt han en sjanse, sånn i rettferdighetens navn.
Kom deg ut, dette kan bli tøft.
Klar advarsel til 16-åringen, ikke frivill`n. Jeg smeller til. Like ved siden av frivill`n. Kan bare ane at det forskremte dyret, med null i vekt, flakser lykkelig og glad rundt i rommet. 15-åringens siste nummer av bladet HORSE, det tenkte mordvåpenet, bærer jeg litt sånn, vekk fra kroppen, ut på kjøkkenet. Hun elsker de bladene, men tier og skjønner nok at i kriser må man bruke det man har.
Mammaaksjon ferdig utført. Latterlig, jeg føler et snev av stolthet. Ikke mye, men litt.
Jeg beroliger henne
. - Nå kan du sove trygt.
Skynder meg å slokke i det hun legger seg og før juksen viser seg. Aner liksom at jeg dytter dyna litt ekstra rundt henne. Mamma har ordnet opp.
Ordnet alt uten å ha et eneste mord på samvittigheten. Kanskje mer en til tider vaklevoren tenåringsoppdragelse. En oppdragelse så full av beskyttelse at jenta kommer til å gå haltende inn i voksenlivet med armen i bind og hodet slarkende på toppen.
Eller kanskje ikke.
Det er selvfølgelig en sjanse og ta. Både oppdragelsen og det ikke gjenomførte bestillingsdrapet.
Hun kjenner meg og vet at noen ganger er ting sånn cirka på gjennomføring.
Nå er hun sliten og trøtt og sovner moment. Helt uvitende og med en frivill`s beskyttende vinger flaksende i rommet.
En diger svart og dritskummel en.
Tenker at jeg må herde henne mer, selv om jeg ikke klarer å beskytte henne mindre.
I det et snev av dårlig samvittighet streifer mine tanker, trøster jeg meg med at det er det jeg gjør nå. Hun ligger der, helt uvitende om at det flakser et dyr, med et vingespenn som nesten fyller rommet.
Et digert, svart og dritskummelt et.
Det er jo ikke så lett heller da. Tida går liksom med til å fortelle henne at hun skal være forsiktig.
Blant annet når hun handterer hester på nærmere et tonn. Jeg tror faktisk, sånn rett før hun sovnet, at hun så på meg med et beundrende blikk. Ja, det er jeg nesten sikker på.
Jeg sover lenge neste morgen. Nattarbeid og nesten mord, tar på.
Hun er oppe tidlig. Hun fyker ut av døra og roper samtidig - Traktet kaffe til deg! Seriøst, mutter`n jeg er veldig glad i deg asså.
Jeg kjenner lykken bre seg. Vi er et fint tospann. Kaffekoppen er fylt med nytraktet kaffe.
Jeg setter meg godt til rette og tenker at morgenstund er gull i grunn.
Akkurat da, noen cm unna munn og nese oppdager jeg det......... en halvt død og panisk frivill sprellende i kaffekoppen. Jeg skriker rett ut. Langt inni meg rekker jeg å tenke at i krisesituasjoner må man forholde seg rolig. Idet klokka slår tolv, ser jeg lappen under asjetten.

Til Mamma`n "sånn circa"; -Frivill`n trenger frihet, kanskje du rekker å redde den?

Serr, mutter`n. Du er best. Nå skal jeg ut å ri hest.

NORA

FREDAG 1.JULI 2016

Nora forlater Herr Brumund. Ikke fordi hun vil, men det er ingen vei utenom. Hun er lei av å bli behandlet som noe søtt, skjørt og dukkelignende. Noe som skal krympes og minskes etter andres velbefinnende. Det er ikke noe hjem for ei sterk Nora. Det er vondt og tungt for Herr Brumund. Han sitter i igjen med en kranglevoren ungeskokk som truer hverandre med juling. Det er ikke greit. Søte snille Nora burde blitt. Sånn for bygdas skyld. De trenger henne. Tross et forsøk på sukkernedtrapping i ei bygd som har vært helt avhengig, er likevel det siste støtet smertefullt. Nora drar fra bygda og ser seg ikke tilbake.
Det er forståelig at hun reiser. Noen vil kanskje riste litt på hodet og tenke på Herr Brumund. At Nora bare stikker, mens Herr Brumund sitter nedi Dalen med alle villstyringa. Han har prøvd seg på litt lokkemat og nevnt at hun både er vakker og søt. Men det er ikke det Nora vil høre. Hun vil rett og slett ha respekt og litt posisjon. Hun vil slett ikke omgås utbyggere som ikke oppfører seg som innbyggere. Som bygger på den jordlappen de ikke vet om er sin eller din, eid og knapt nok pleid.
Hun har rett og slett fått nok av folka langs Næra, som ikke skjønner Bæra. Hun ser heller ingen fremskritt i politikken. De har nærmest rykket tilbake til start fra den gang konflikter ble løst med en slåss kamp. Akkurat det skjønner hun litt. Når det er tomt i hue, har folk ofte brukt henda. Nå kan de i alle fall sitte der å kjenne på at etter
-den søte kløe kommer den sure svie. Nora håpet i det lengste. Hun ønsket og bli sett og få den plassen hun følte hun fortjente. Slik gikk det ikke. Da får Herr Brumund sitte der med skokken sin. Riktignok er han nesten på dunken, men får`n til ei lita stue langs Næra, kan han bygge på etter hvert.
Tillatelse er vanskelig, tilgivelse langt lettere.

Nyeste blogger:

Tidligere blogger: