Blogger fra uke 19 - 2016

STØRST AV ALT ER HÅPET

TIRSDAG 10.MAI 2016

Jeg kikker ut av vinduet.
Mitt barn er født og inne i meg er alt forandret.
Det er mange år siden, men jeg kan ennå minnes forundringen over at livet utenfor farer videre. Som om ingenting har skjedd.
For meg har alt skjedd.
Tiden stoppet opp for en stund.
Akkurat lenge nok til at ingenting er slik det engang var.
Lenge nok til at ingenting har større betydning enn dette ene som betyr alt.
Hjertet sitter utenpå og summingen av livet har fått en sterkere klang av kjærlighet.

Jeg tror mange mødre kan kjenne det slik.

Livet leves og en får smake på alt.
Lykke, sorg, sykdom og død.
Etter hvert kan en ane at det finnes en fellesnevner i den store lykken og den bunnløse
sorgen.

Forundringen over livet. Hva det gjør med oss.
Kjærligheten vi kjenner.
I motgang og medgang.
Det er den som berger oss.
Størst av alt er håpet.

DRITSKUMMELT, SPØR DU MEG

ONSDAG 11.MAI 2016

Rasekatt? Nei, ikke her i huset!Derimot til tider en racer og en rasende en.
Han har ingen stamtavle, bare en diagnosetavle. Epikrise, på fagspråket. Diagnosene er mest på det psykiske plan. Han har helt klart psykopatiske trekk. Den manglende empatien er ett tegn. I tillegg sjølgod og ekstremt selvsentrert. Atferd er også litt mystisk.
Han legger seg midt på stuegulvet, litt sånn klar til angrep. Dritskummelt, spør du meg.

Det verste er det ekstreme hårtapet. Han kommer til å bli en slik nakenkatt. Det er klart det er skremmende, for en kastrert herre med hengevom. I min manglende katteforståelse, men likevel i dyp kjærlighet og medfølelse, sletter jeg alle spor så godt jeg kan. Jeg vil ikke at han skal se hvor alvorlig det er. Jeg børster, renser og vasker opp etter`n.
Han røter nemlig i alle de brunstripete kulører det er mulig å oppdrive.

Når jeg nærmer meg dyret med limbørste eller støvsuger, ser jeg arrogansen igjen. Jeg må jo si det irriterer meg når han tripper vekk med hevet hodet og halen rett til værs.

Kunne han ikke vært litt mer Jesperpus-aktig? Dratt meg i skiløypa, og pryda forsida på fagbladet "Alt for ett hvert kattskinn", eller noe sånt. Amerikanske selskap og norske forlag skulle ringt og mast. Katta og jeg kunne nølt litt, sagt at vi ville tenke på det. Det hadde vært så fint.

Vi matcher i alder og er en smule virkelighetsfjerne begge to.
Det er nok det som binder oss.

Makan til unge!

FREDAG 13.MAI 2016

-Er du mamma eller oldemor?

En forspør seg itte. En lytt spørra ska`n få grei på noe. Det var det bestemora mi som sa.
Hu fra Romedal.

De tenkte nok likt, bestemor og han på rundt fire. Han hang på barnehagegjerdet og så spørrende på meg. Han forventet nok et like tydelig svar.
Jeg derimot, var klar på å gi han en liten leksjon:
-Det ene avhenger av det andre og synes du virkelig jeg ser ut som ei olde.....

Han orka nok ikke slike avhandlinger og avbrøt meg;
-Jeg skal bli storebror.
Jeg var glad fokuset var snudd og at samtalen tok en litt mer normal vending.

-Når blir du storebror da?

-Ikke så lenge til, tror jeg. Vet ikke akkurat når. Når jeg spør pappa så sier han «det får
tiden vise» og det vet jeg ikke akkurat når er.

Da blir pappa bestefar.

Det hagler med nye titler uten rot i virkeligheten. Jeg må bare gå videre.
Oldemor, er det mulig? Har små gutter så lite forstand?
Jeg tilgir han, han vet ikke bedre.

Bestemmer meg raskt for at det blir joggings den siste biten hjem.
Rett før jeg plugger verden ute, hører jeg det;

-Hade oldemor
Makan til unge!

HURRA FOR 17.MAI!

LØRDAG 14.MAI 2016

Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv
Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv

Mor gjorde flagg og kjole helt strøkne. Hun lagde sylskarpe
buksepresser og pussa skoa med gamle tøyfiller. Knestrømpene lukta Sunlightsåpe og var sånn passe hvite og elastiske. De sèg sakte men sikkert ned og ble fort til ankelsokker.
Vi byttet fra brødskiver til smørebrød og fra tebrød til sukkerbrød. På skolen hadde vi trent på å gå fire på rad og ikke minst holde flagget høyt. «Hurra for 17 mai» var det største slagordet. Det var frivillig å rope, men fire på rad og hevet flagg, var helt nødvendig for å hedre dagen og landet.
Et flagg som skubbet bakken gjorde nærmest skam på hele slekta.
Bestemor kom på besøk. I Romedal var nemlig korps og tog helt fraværende. Hun
kjøpte pølse og lompe i boden til Elvsveen. Helt uten sennep og ketchup. Det
hadde hun nemlig aldri hørt om.
Jeg husker godt kjolen jeg brukte i mitt første skole tog. Hvit og rødstripete.
Blæzeren var blå med anker på knappen.
Her var alt på stell. Mor hadde kledd meg opp i nasjonalfargene og var vèl
fornøyd. Jeg òg, helt til det kom til skoene. Der glapp hele stasen. Siden
faren min jobbet på Norrøna, ble det randsydde av det solide slaget. Brune.
Jeg lot som de var hvite og minst en kilo lettere både i tyngde og stil. Slik gikk
jeg gjennom Hamars gater, med hodet høyt hevet og blanke hvite fantasisko på
beina.
Flagga vaia til klokka slo ni på kvelden. Kjole og knestrømper trengte vask og
mor hadde håp og forventninger om at stasen holdt et år til. Skoa holdt i mange
år. De skulle forresten brukes igjen allerede neste dag.
Sammen med blå speiderdrakt slapp jeg unna skofantasien. Randsydde brune sko, av det solide slaget var liksom mer på sin plass.

Nyeste blogger:

Tidligere blogger: