Blogger fra uke 17 - 2016

TULLGÅS og andre arter

TIRSDAG 26.APRIL 2016

- Du er ei orn'tlig Tullgås!
Det var akkurat det jeg sa til en tanteunge som er SÅ redd fugler. Hun kan rett og slett ikke fordra dem.
Tullgås er vel det hun minst vil være, sett i den sammenhengen.
For det er vel slik at gås er fugl det òg?
Fugler er enda et dyreslag jeg har lite greie på.
Kråka for eksempel, den liker jeg ikke. Den har noen kakletrekk jeg drar kjensel på. Det kan ha noe med det å gjøre, men det er mer enn det; De rotter seg sammen og kakler i nebbet på
hverandre. Lysten til å formidle har drukna i lysten på egen stemme.
Siden det er noe som heter kråketing, er
det nærliggende å tenke Politiker.

Gjøken,ja, der er jeg litt av og på. Liker - liker ikke, alt etter behov. Smart, men slu og fæl. Tripper inn i ferdig innreda boliger. Tar seg til rette.
Yrket må bli Eiendomsmegler.
Skjøra. Den er det også mulig å kjenne seg litt igjen i.
Den som tek ælt som blinkje.
Yrke: Gullsmed. Men jeg kjenner noen gullsmeder, så jeg bytter til en sånn glitter og stas- selger.
Svane, det er jo nesten på linje med prinsesse i menneskeverden, så den liker jeg.
Det er jo lett å tenke på Balletdanser, men det er bare for noen høykulturelle og eksklusive. Resten av flokken tror jeg bare drømmer seg bort ute på sjøen, eller på Mjøsa med dronningen sjøl.
Yrket må bli Dagdrømmer.

Måka er noe for seg sjøl. Den skarrer på r`n og kakler dårlig innlandsspråk. Den er rett og slett mobbet ut fra sitt vante miljø. - Jeg hater måker.... jeg hater måker! Slikt blir fort sårt og vondt. Ekkoet har gjallet mellom vestlansfjell siden Odd Børresen sin lansering - hat-hat-er-er må-må-ker-ker. En kan tenke at da var det bra for måka at en kan ikke se den grense der over skyene, vettu.....
Det ble fri flyt rett gjennom innlandsporten, mot snøkledde vidder.
Yrket må bli Snømåker!
Men Tullgås er det jeg har aller mest greie på, og aller mest sans for!

Aksept og respekt

ONSDAG 27.APRIL 2016

Synd, her gikk mye friskt blod og kloke tanker tapt.

Senere en gang, prøvde vi å rette litt opp med å si; - Du kan bli hva du vil.
Synd, her ble mange lurt.

Enda litt senere, prøvde vi å rydde opp i dette jukset med å si - Du bra nok som du er.
Synd, her gikk mange drømmer tapt.

Vi ga oss ikke, prøvde igjen å flikke på såret med et nytt råd; - Gi litt mere faen.
Synd, men det har aldri vært løsningen.

Det er kanskje på tide for oss som har levd en stund og være en smule mer ydmyke og, ikke minst, tyste.

Kanskje hver og en blir den beste utgaven av seg selv hvis vi slutter å forklare hvordan de skal bli det.
De sitter selv på nøkkelen.

Kanskje aksept og respekt på høyt plan er den eneste medisinen som virker.
Helt uten bivirkninger.

EN FORSPØR SEG ITTE!

TORSDAG 28.APRIL 2016

En liten, men likevel litt stor gutt jeg kjenner veldig godt, spurte den skjeggete pappa`n sin en sen kveld;
- Vokser skjegget ditt av seg selv eller måtte du plante det først?
Pappaen, som er en fin pappa, får mange forunderlige spørsmål av en sønn som lurer på om saker og ting er slik eller sånn.
Han tar gutten sin på ramme alvor og gir tydelige svar. Likevel, noen ganger må en vite sitt eget beste. Erfaringen er, at et svar på det ene fort utløser mer forundring og utrolig mange oppfølginger. Spesielt en sen kveld.
- Det vokser av seg selv! Nå tar vi kvelden gutten min!

En annen, litt mindre gutt jeg også kjenner veldig godt, melder om mangt og mye og prater i grunn hele tiden. Krøll på R`n er intet hinder.

- Er det på tide med litt brus nå?
- Nei, ikke brus på en tirsdag, gutten min. Du kan få litt saft.
Gutten føler seg rimelig hjemme her i huset, så han tar en kikk i kjøleskapet.
- Her er det litt brus på ei flaske. Er den din?
- Ja, den er fra i går kveld.
- Oi, ikke brus på en mandag, mormor. Du kunne tatt litt saft!

- Ta resten da, men ikke si det til mora di...

Jeg går stadig i en eller annen kommunikasjonsfelle med dissa fine kara her!

Sterke hverdagskvinner!

FREDAG 29.APRIL 2016

Da toget jeg reiste med, en 1.mai for et par år siden, fikk fullstendig strømstans, prøvde jeg meg på en morsomhet om at - 1.mai-tog er ikke slik de en gang var.
Nei, kanskje ikke. Verden går framover, sidelengs og baklengs, sånn alt ettersom.
Akkurat derfor trenger vi 1.mai-tog uten strømstans og med folk på barrikadene.
Bestemora mi, ikke hun fra Romedal, men derimot hun fra Furnes, gikk nesten ei mil hver vei for å være med på Arbeidernes kvinnegruppe. Lokale møter, opprettet av lokale kvinner, som hadde trua, viljen og ikke minst motet. De trosset ofte ektefeller og sønner som hverken skjønte, eller ville skjønne, deres kamp og behov for ytring. En kamp fra sterke kvinner med stål i bein og armer.
Det var, også for offentligheten, ofte en usynlig kamp som pågikk i disse bygdelokalene.
Bestemora mi fikk etter hvert ti barn. Mellom fødsler og kampen for tilværelsen kjempet hun, og flere andre, sin lille, men aller mest store og sterke kamp. Da skjønner man, sånn i ettertid, at det var ingen kamp for seg selv om posisjon og makt.
Det var derimot en kamp hun ikke klarte å overse.
Hun så nok ikke seg selv som en kvinnesakskvinne. Tid og posisjon var ikke slik.
Det jeg tror hun så, var urettferdigheten. Det meningsløse over forskjellen på mann og kvinne. Hun var med å banet vei for at mannlige verger gikk ut på dato og hadde stor tro på kvinners rettigheter og likeverd.

Kampen måtte kjempes på verste motstands vei; Via egne menn og sønner og offentlige menn med makt.

Hvor er det blitt av folkeskikken?

LØRDAG 30.APRIL 2016

Et dypdykk i sosiale medier skal en være forsiktig med. Det må i så fall gjøres med hodet øverst og hjertet på plass.
Helst sjeldent og alltid varsomt.
Det ligger nemlig en smittekilde der som kan skade både hode og sjel.
Bivirkninger som snerk og oksygenmangel gjør nøtta rett og slett trangere.
Det kan gi et misforstått felleskap hvor såkalt modig ytring brukes i ytringsfrihetens navn.

Er det å skrike høyest på den mest vulgære noe å beundre?
Er de som skjuler seg bak en misforstått ærlighet med
-vi sier det vi mener vi, noe å gi oppmerksomhet?
Er sjøldigging og likes blitt malen på vellykkethet og mot?
I et slags fordummende felleskap.

Er varsomhetsplakaten gått ut på dato?
Kan vi ikke la egen stemme ligge litt i ro?
Kan vi ikke bare være litt snillere?

1.mai-arven

SØNDAG 1.MAI 2016

Jeg husker hvor viktig 1.mai var for faren min. Nystrøken skjorte og lang grå frakk. Alt lå klart sammen med et hefte fullt av kampsanger.
Jeg husker han snakket om felleskap og solidaritet.
Jeg husker hvor viktig jeg synes han var, når han mellom disse 1. mai-feiringene, gikk på møter for noe han trodde på og kjempet for.
Det tok tid før jeg forsto hvorfor naboen brant ugras i hagen samme dagen som faren min gikk med hatt og frakk.
Jeg husker også hvor glad jeg ble for å få servietter med rød rose eller
Kaffistova, markert i det ene hjørnet.
Alt det andre var strengt tatt for komplisert for et lite barn.
Likevel, noe ble plantet. Engasjement og holdninger er svært overførbare. Særlig de som
kommer i ærlighetens navn og direkte fra hjertet.
Han la grunnlaget for noe, som jeg forhåpentlig ikke automatisk arvet, men som etter
hvert føltes som det eneste riktige.
Jeg så forskjellsbehandlingen.
Jeg var på leting etter felleskapet.
Jeg trodde på solidariteten.
Jeg trodde på likeverd.

I lørdagens Dagblad-Magasin skriver en ihuga LO-veteran;
- Vi vet hva forskjellsbehandling innebærer, vi skal da ikke innføre det igjen!

Saken er vel at vi først og fremst må bli kvitt den.
Tiden er nok inne for at Internasjonalen roes ned og vekkelsespreget forsvinner, men solidaritet og felleskap er høyst aktuelt.

Nyeste blogger:

Tidligere blogger: