GunnMagdalena's
B L O G G

.

Hvem er egentlig folk flest?

                                           Tirsdag den 28. Februar 2017

De vanlige, alle og enhver, eller den tause majoriteten? Har de et felles ståsted og en felles fornuft? Da er det fare på ferde. Da er det på tide at politikerne våkner.
Selv tror jeg -folk flest er en gruppe mennesker som omtaler seg akkurat som det, uten noen større vurderinger. De politikerne snakker til og lytter til, i alle fall til en viss grad. De de lener seg på, fordi avviket er minst. En slags elite av folket med en sterk fellesnevner. Hvis det er sånn, hvem er da alle de andre? Alle de som støtter begredelige mennesker med makt, posisjon og slett moral. Kanskje vi i egen samklang har glemt at det finnes menn og kvinner som er desperate nok til å se disse som sin siste sjanse?
At de faktisk kan identifisere seg og samtidig føle et håp og en snev av makt.

Jeg tenker på populistiske maktpersoner og hvem som støtter dem. Disse politikerne som setter spørsmålstegn ved alt som ikke går i deres favør. De som er narrsistens sterkeste ansikt og kun lar seg sjarmere av eget speilbilde. Politikere som dyrker egen makt og posisjon fra folk som, kanskje innerst inn er fortvilet eller ikke vet bedre.
Hvem er de? - Folk flest, -vanlige folk, eller den tause forsamlingen som ikke er taus lenger?

-Vanlige folk, forstått som et gjennomsnitt av -folk flest, er i beste fall veldig upresist og ensartet. En forenkling av et mangfold som er snevret inn i et underlig begrep. Det er ikke lett å si hvem som kalles hva og hvorfor, men likevel, den såkalte eliten er de jeg oppfatter at de fleste snakker til og om. Det er de som går under betegnelsen -Folk flest. Hvis det er sånn, så er jo tanken nærliggende at noen er blitt forbigått. Regnet som ufarlig og ubetydelige. At -like barn leker best, begrepet har stått sterkt. En hærskare av folk med stor likhetsgrad. Folk som forstår hverandre så godt at det bare er nyanser som skiller den ene fra den andre. Alt tyder på at politikere og -folk flest må se det helt annerledes. De kan ikke kun forholde seg til et slags felles ståsted eller en felles fornuft som er i tråd med deres egen. Glemmer vi, eller har vi over alt for lang tid glemt, at folk ser verden forskjellig?

Maktmenneskene er ikke et korrektiv til elitens makt, men derimot mennesker som gjør seg store og framstiller seg som populære. De er narsissister som bare snakker med seg selv. Vi må gi dem mindre oppmerksomhet. Ikke la oss underholde. Ikke la oss tro at vi forminsker dem ved å omtale dem.
Vi må heller snakke med de som har funnet sin tvillingsjel og sett sitt speilbilde i maktpersoner som bare speiler seg selv. Vi burde snakket med dem for lenge siden.
Minne oss på at inkludering og ivaretagelse er alfa omega for samhold og verdiskapning. Har vi overhørt stemmen som visket, ikke skjønt hvor farlig den er når den heves? Kan det være at akkurat disse stemmene nå får gjenklang hos politikere og ledere som er på ekstremt ville veier? At de også sitter med en tanke om at - like barn leker best? Flokken er blitt så stor at de kan identifisere seg med hverandre og føle håp og makt i en felles allianse. En gruppedynamikk av de usunne slaget. Det bør ikke forbause noen at den kommer. Det er et sørgelig resultat hvor ofte fornektelsen av virkeligheten blir både sterk og farlig. Hvor dokumenterte fakta blir latterliggjort og fornektet fra en populistisk leder med høy stemme.
Det er også et sørgelig resultat av at den såkalte -eliten og -folk flest, har glemt noen stemmer på veien til lykken og velferden.

Det bør være tanken og inkluderingen som teller, ikke populariteten som gjelder.

Tannløse ord på avveie..

                                                     Onsdag 4.januar 2017

En liten, men likevel litt stor fyr jeg kjenner veldig godt, er midt i tannfellinga.Stolt og fornøyd har han viet jul og nytt år til å formidle om ei "rocketann" somfor han er tegn på større og mektigere tider. Han har raust tilbudt slekt og venner å kjenne på en særdeles viktig milepæl i hans liv. Han fikk læreren til å dra den ut.

Det nye mennesket i livet hans som kan alt og vet alt. Vi andre er degradert til helt vanlige folk. Slike vanlige og hverdagslige en kan ta ut litt gruff på. Det gjorde han her om dagen. Han fikk klar korreksjon på lite velvalgte ord. Den tannløse så forskrekket opp og hadde en forklaring på det hele; Jammen, jeg har mista ei tann. -Orda bare detter ut når ikke tanna stopper dem. Det er ikke min skyld!
Smart fyr, må jeg si. Han tilgis så lett som bare det.

Når man er passert seks og melketann felling er unnagjort, da holder ikke den unnskyldningen.

Jo flere kokker, jo mer søl har for lengst nådd de sosiale medier. Al over the world. Nå kunne man jo trøste seg med at det detter mye ut av kjeften på folk. Det har det jo gjort til alle tider. Er det så farlig da? Ja, det er ekstremt farlig. Vi når så langt og bredt, poster fra lukket avdeling og dekker oss bak en mengde og et brennende ønske om å bli hørt. Bli hørt i et forsøk på populistisk sjølmarkedsføring. Det blir postet og sett av så mange at løgnen jukser til seg en «sannhet». Kraften, mengden og gjennomslaget som oppstår i gjentagelsens navn, er skadelig for oss. Det som er enda mer skremmende er at vi har folk med makt som serverer såkalte Post truth hver eneste dag

Nyord 2016; Post truth. Det kan jo virke som ordet hedres om det leses bokstavelig. Det er et ord som er like sant som det er usant. The truth is not the truth, i denne sammenhengen. Det er å ta løgnen i stedet for sannheten fordi den er mer bekvem og lettere å bære. Et nyskapt ord som har tilegna seg en slags «sannhet» i kraft av posting og deling. Postet i ytringsfrihetens navn, ofte uten å huske på at den friheten krever like stort individuelt ansvar som direkte kommunikasjon og atferd for øvrig.
Så kan vi jo håpe da, at ordet kan gi oss en påminnelse fra 2016. Føre noe godt med seg. At det kan hjelpe oss til å huske at Post truth er en fortrengelse eller forvrengelse av virkeligheten. Håpe at ordet blir hugget i stein som et påminnelsesord om at vi må trå varsommere så løgner ikke blir ytterligere bekreftet med høye seer- og lyttertall. Populismen har så til de grader overtaket at verden er i ferd med å bikke over av usannheter og fornektelser. En eller annen kjent filosof sa;
-Om man har formulert en innsikt uten å tilegne seg den, blir det en irrelevant tanke. Det en til daglig omgir seg med av sannheter og halvsannheter er i beste fall avledningsmanøvre for et mer avgjørende spørsmål.
Skal vi ta utsagnet på alvor forplikter det at vi alle tilegner oss innsikt nok til å ha et grunnlag for å mene noe om saker og ting. Det vil gjøre oss alle godt og oss alle bedre.
Det burde være soleklart at våre ledere forholder seg til en mer forpliktende og dypere sannhet. Det burde være en forpliktelse at vi stilte oss bak dem som tar det ansvaret.

Vi må på å ikke bli så tannløse at orda bare detter ut.
Det vil på sikt være utilgivelig.

Dem og Oss

Vi blir vurdert, målt og plassert tidlig i livet. Det gir hver og en av oss et speil på synet av oss selv. Hvordan andre oppfatter oss, gir grobunn for egen oppfattelse.
Men hvordan og med hvilken rett plasserer vi dagens oppvoksende slekt?
Hva slags kultur vokser de opp i?
Ønsker vi en felles kultur som speiler likeverd på alle plan?

Lav, middels eller høy score på faglige prestasjoner er ikke veien å gå. Heller ikke utrykk som resurssterk eller ressurssvak. Bakenforliggende generasjoners status som skal måle dagens prestasjoner burde være langt utenfor farbar vei. Finnes det en kultur der ute som opprettholder gamle holdninger og faktisk har et behov for å skille -Deg fra Meg, eller Dem fra Oss? Folk er ikke fattige eller ressurssvake fordi det er noe galt med dem, men fordi samfunnet har gjort det svært vanskelig å endre situasjonen. Skal vi fortsette å verne om en interesse av de mer priviligerte? Har noen en skjult agenda i et forsøk på å holde på en egen vaklevoren status? Er den sosiale arven en sannhet som enkelte tviholder på?


Oss og dem er ikke sant. Det er faktisk bare Oss som er sant

Hva med å praktisere en likeverdighet direkte fra hjertet? Hva med å rive de murene som tviholder på forskjellene? At vi tror på at det individuelle i hver og en av oss har like muligheter?

Hva med å motivere og ikke begrense?

Et lite utdrag fra boka mi «Herfra og ut og tilbake igjen» (En gammel dame`s tanker i sitt 94.år)

Lene har utført det hun skal i mitt hjem. Jeg liker Lene. Hun tenker ikke alltid lange tankerekker. Ikke fordi hun ikke kan, mer fordi hun er i et miljø hvor det ikke trenes på slikt. Hun føler desto mer i lange baner. Jeg vil hevde at hun mangler både aksept og respekt fra andre og dermed også fra seg selv. Hun er omgitt av en slags forskansningsmur som holder henne utenfor og trygt på plass. Det kreves mot og styrke å bryte gjennom. En slags antydning om at hun mangler ressurser. Hva er det for slags betegnelse? Ressurssvak er ikke mye bedre. Brukt som et fordekt moderne uttrykk for gamle fordommer og klasseskille. Mer humant liksom, men ikke mindre stigmatiserende av den grunn.


Gi ungdom mot og lyst og rettferdighet. Gi de trua på felleskapet og ikke på forskjellene. Det finnes så mye klokskap der ute, men parallelt med det finnes det mye oppgitthet. Så mange feilvurderinger som tar motet fra folk.
Er det ikke her vi må satse for å minske fattigdom og en sterkere psykisk helse?
Er det ikke her vi må satse for et bedre likeverd i et inkluderende samfunn?
Sats på
folk flest. Fjern graderinger. Vi trenger ikke først og fremst bedre mattelærere, vi trenger mot og tro på at alle har de samme mulighetene i et likeverdig utgangspunkt.

Vi trenger folk som forstår at det er
folk flest det blir bra folk av.

Vi må alle jobbe for at det ikke er Dem og Oss, men bare Oss

                                                      


Det var en gang for veldig veldig lenge siden

                                                        TORSDAG 10. NOVEMBER 2016


Den gang vinteren var passe kald og sommeren var akkurat slik somre skulle være. Været var slik været skulle være og ære være været for det. Det regna i Bergen og var bikkjekaldt i nord og ingen forundra seg. Alt var som forventet og «klimakrisa» var ikke oppfunnet.
Det sorte på havets bunn var ennå ikke forvandlet til gull. Glitteret som senere strøs over nasjonen, var vi lykkelig uvitende om.

De voksne drakk kaffe og så på Detektimen på fredagskvelden. Vi så på finsk fjernsynsteater på tirsdag og alle var enige om at akkurat det var noen trøstesløse saker. De som hadde litt ansvar ovenfor seg og sine så Dagsrevyen hver kveld klokka åtte. De litt mindre så på gullfiskene og deretter Pompel og Pilt eller Mr. Nelson. Alt var i beste kvalitet fordi valgene ikke fantes.
Lørdagsunderholdningen passa hele hurven. Odd Gryte var bra, Erik Bye var best.
På onsdager snakket vi om det elendige fjernsynsteateret, men skrøt av dama som lagde mat med en liten persilledusk som pynt. Vi snakket om hva vi så, på voksen eller barnevis. Alle så det samme, det var bare alderen som avgjorde valgene.
Det var den gangen for veldig lenge siden da NRK hadde monopol på sannheten og livet og hallodama hadde høyt hår og så ut som en million dollar.Slik er det ikke lenger. Å treffe på noen som har sett det samme som deg, i mengden av valg, er litt som å spille lotto. Vi sitter hver for oss, med opptil flere skjermer. Vi ser, hører og ikke minst ytrer, det vi selv vil og måtte ønske.

Hva binder oss sammen i dag? Eller trenger vi ikke bindingen?
Referansen blir i alle fall sprikende i mengden av offentligheter.
Noen velger egen sannhet og sprer den så godt gjødsla at lukt og ubehag kjennes i hele kroppen.
Sannhet og kritiske vurderinger er ute av drift. Å jobbe for hva man ønsker er ut, men å skrike høyt om hva man ikke ønsker er in.
Alt for mange roper altfor høyt den «sannheten» de finner til enhver tid?
Det kan virke som om de realiserer en drøm om å høres og synes. Koste hva det koste vil.
Kan det være sånn at det kan skape noen skjeve holdninger når vi mangler korrigeringer fra et felles ståsted?
Friheten til å mene og ytre er så stor, har så utrolig mange arenaer og blir ofte for vanskelig å håndtere. Det gir grunn til å bekymre seg for at ytringsfriheten er på ville veier og at den ikke lar seg forene med alle de ville veiene den kan benyttes i. Det blir for mange «sannheter» og den veiviseren mange trenger uteblir fordi vi er mer sultne på applaus og slett ikke korrigeringer.
Det er en utfordring at vi ikke har noen felles offentlighet.

Kanskje vi må tenke annerledes. I alle fall er tiden inne for å tenke mer, lytte litt og dempe egen stemme.

Skal vi Leve lykkelig i alle våre dager må vi gjøre det i felleskap og ikke hver for oss.


He was a cartoon character og burde ha fortsatt å være det

MANDAG 17.OKTOBER 2016

Er det mulig? At slike tegneseriefigurer dukker opp in the real world? At det som først var artig og underholdene, er blitt et nevrotisk mareritt? For det må da være slik?
Dennis var en gang en fin fyr. Riktignok drev han med pøbelstreker og var en smule direkte. Likevel, det var aldri en vond tanke bak spikene hans. Han og Emil var av samme sort. Det som var godt ment, ble bare fort gæli. Akkurat derfor var det lett å føle sympati med dem. Beskyttende og forståelsesfullt tok vi parti med gutta. De tøyde noen grenser som vi sjøl bare fantaserte om.
Dennis, femåringen med hentesveisen som dukket opp i blader og striper på femtitallet, var rett og slett en sjarmerende liten fyr.Det er her jeg blir vettaskremt. Virkelig! Det er her jeg håper det er bare fantasien som spiller meg et puss. For hvis det er sånn at en forgotten cartoon character,kan dukke opp igjen in real life, så er det mye å grue seg til.
Kan en forholdsvis uskyldig, kanskje litt glemt tegneseriefigur dukke opp igjen som en slags fake man, med gener så slette at han burde sittet på lukket avdeling?
Det er nemlig en åpenbar link her. Sveisen er en ting, men det er mer enn som så. Fem år på femtitallet gir rett og slett match med Donald. Donald Trump, født i 46.
Kan det være sånn at det uskyldige bråkmakerbarnet har forvandlet seg til en vulgær bråkmaker av verste sort? At han i noen år ha gått litt slik under cover, med et fantasiløst dekknavn? Det beskyttende og forståelsesfulle er helt gone for mitt vedkommende. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi tru at det skulle gå så gæli me`n.

Historien om hvordan det går med en slik unge kunne blitt en morsom fortsettelse, hvis den forble i en cartoon world. Latt pøbel Dennis bli til en skadeskutt voksen. En med plenty med dollar og damer som tåler både grafs og grums. Slengt med ei dame med midje som kona til Fred Flint, men med en langt slettere virksomhet i toppetasjen. Han kunne prata med seg sjøl blant krystallkroner og forgylte løver, slike steindøde ting som ikke bryr seg om hva som detter ut av kjeften på figurene de lever med. En må jo kunne forvente at damene rundt han er av exactly the same caliber som de forgylla løvene og Donald sjøl. Jeg kan ikke skjønne å begripe annet.
Men: Så er han her! I vår virkelige verden! Ingen ekte mann, men likevel en type av arten. I en verden som er brutal og forkrøkla nok fra før. En figur med et menneske- og kvinne-syn som ikke ligner grisen. En som får det til å skake i vårt aller innerste. En av arten mann som gjør oss rasende og kan rasere en hel verden. Slike menn som ikke er helt sanne, men likevel er det.
Her dukker han opp som en kandidat som prøver å tilegne seg en makt som skremmer ethvert menneske med noenlunde fornuft og forstand. Hvordan er det mulig?Som figur plaget han naboen og foreldre, uten å ha som mål å gjøre akkurat det. Nå plager han en hel verden. En liten guttefigur med morsom og blond hentesveis, har bare sveisen i behold. En figur kan aldri bli en ekte mann. De ekte trenger ikke forlenge hverken seg selv eller andre kroppsdeler med vulgær prat eller frekk tafsing. De har hjerne og baller de er fornøyd med.

Han er avslørt som en cartoon figure som for evig og alltid burde forblitt akkurat det.
Det er ekstremt skremmende når slike slipper ut av stripa.

Du vet ikke opp ned på en fotball, ikke en puck heller forresten....

                                                               Mandag 10.Oktober 2016

-Du vet ikke opp ned på en fotball. Ikke en puck heller forresten. Angående fotball er det helt sant. Når det gjelder hockey har jeg skjønt litt mer. Blant annet at vant ikke er det samme som å vinne. Det er uansett en uting å påpeke alt jeg ikke kan. Her er det nemlig ekstremt mye å ta av. Ikke minst på sportsfronten.
Det var en av de mest sportsglade, eller -gale om du vil, som meddelte meg dette. Uansett, denne manglende kunnskapen var for meg temmelig innlysende. Det er jo skadelig for både hockey og fotball om de har supportere som vet slike ting. For ikke å snakke om spillere. At de står der og vender på puck og ball i en slags «opp ned» forståelse. Så akkurat her håper jeg at jeg er på linje med de mest hardbarka hockeysupportere og et trofast Ham Kam publikum.
Her stopper også likheten. Jeg kan rett og slett lite eller ingen ting. Men, jeg heier noe så vederstyggelig. Spesielt på Storhamar sitt hockeylag.
Det er jo noen underlige saker, skrike og heie så mye, på noe du skjønner så lite av.
Nå er årets sesong godt i gang og hjemmet forandres, sånn omtrent to ganger ukentlig, til et stort kommentarfelt hvor hockey er tema. Sjøl henger jeg meg på, så best jeg kan. Engasjement er viktig, forståelse har jeg sett kan glippe også i langt alvorligere saker. I går for eksempel, skrek og hoia jeg når Åtter`n scora to. Jeg var heldigvis alene hjemme. Ingen så hverken seiersdans eller hørte mine spillekommentarer. På kamper lytter jeg fra tribune og rundt om kring ellers. Her må man, også som i mange andre saker, være forsiktig med å ikke falle for et felles hylekor. Det virker bare dumt. Nei, jeg prøver å snappe opp noe som virker vettugt og klokt. Dropper slikt som -
kvinnfolk hockey og andre vederstyggeligheter. Kommentarer som-Gå på skøyter à, ikke på læret, er langt utenfor hva jeg ville nevne.
Sønn, svigersønner og barnebarn er de jeg lytter aller mest til. Snapper opp det jeg synes passer at jeg sjøl skulle mene. Jeg spør lite underveis. Folka mine er litt redde for akkurat det. Det kan fort bli litt vel mange spørsmål. Det funker også fint
-å late som. De har i alle fall vært høflige nok til ikke å minne meg på den gang jeg kasta meg opp og fram i pur glede.....men til feil lag.

I går gikk det veien. Åtter`n var fullada og gleden var til å ta og føle på.
Engasjementet og glede er det som teller. Jeg var både glad og engasjert. Det får holde.

Heia Storhamar, den saken er grei!

Katta lar seg ikke forføre!

ONSDAG 7.SEPTEMBER 2016

Katta fikk besøk her om dagen. Det trippet ei vakker og langt yngre katte inn på tunet.
Sånn kan jo virke sjarmerende på en del hankjønn, men ikke på denna kar `n. Med dromedar silhuett og ører i flukt med hodet, var avvisningen tydelig nok. Når `n i tillegg freste som en tiger i bur, ble i alle fall jeg redd. Han heter forresten Tigergutt. Slike stunder minner meg på at kallenavnet «Pus» blir litt puslete. Det skurrer litt i kart og terreng.

Går det forresten an å sett `n ut på legd? For hans skyld altså. Se på det som en pensjonstilværelse. Fange mus på en bondegård og ellers spankulere rundt i Guds frie natur. Nei, jeg vet jo det. Det går rett og slett ikke. Det ville bli jammer og skrik og katteskrål fra de øvrige i hjemmet. De kunne oppfatte det som noe jeg vil, men jeg derimot, vil jo bare kattas beste. Kors på halsen.

Han jagde i alle fall den fornemme dama. Det var avslag på grått papir. En kan jo lure på den unge vakre, hva i huleste hu søkte, men uansett, han lar seg slett ikke lure av et vakkert ytre. Det er da mulig å beundre `n litt for tydelighet. Lite - rundt grøten får `n si. Direkte og fresende formulert. Og ferdig med den saken. Det kan selvfølgelig også være sånn at en kastrert hannkatt, godt oppi åra, ser sine begrensninger og velger sinne fremfor ydmykelse.
Enten det er sånn eller slik, jeg lærer noe av katteskinnet hver eneste dag.

-Vær tydelig og ikke la deg sjarmere av ethvert skinn som krysser din vei
-Kom deg unna i tide, hvis du vet du ikke klarer å stå løpet ut
-Ord er oppskrytt og tar mye tid, veive og frese funker.

Tanter i alle varianter

ONSDAG 31.AUGUST 2016

Tanter er greie å ha. Heldigvis for meg, så har jeg hatt mange. Som folk flest, kommer de i alle former og varianter. Siden jeg hadde mange i antall, har jeg vært innom de fleste. I ettertid har jeg tenkt at alle disse variantene var en berikelse og ga forhåpentligvis en forståelse av at - den ene kunne vara like bra som den andre... eller kanskje mer, sånn i ærlighetens navn....en får væra som en er.....

De myke og lavt snakkende tantene var ei stor gruppe.
De som nesten gikk under radaren.
De som aldri kjefta eller hevet stemmen, men derimot gò -snakka med en stemme som nærmet seg visking. Slike som gjorde at du sjøl måtte være bom stille for å høre hva de sa.
Du bråka ikke med dissa.

Også var det de litt utilnærmelige.
De som mente unger knapt skulle synes og slett ikke høres.
De som virkelig kunne oppdra barn.
De som satt med ei oppskrift de mente ville funke på hele hurven.
De som gjorde at du helst ville være usynlig, men opplevde akkurat det motsatte.

Det fantes også de som ikke var så opptatt av tantetittelen. De som hadde rød leppestift og stramt belte i livet. Tantetypen alà «Gudrunn Smikstugen» De som de voksne fortsatt behandlet som barn. Akkurat de som mora de skulma litt på fordi de rett og slett var litt vel over radaren og slett ikke hadde greie på unger.
Det var her ei lita jente fant motstykke til egen mor. Unger er rare og liker at voksne er det òg. De fleste mødre er jo av det kjedelige slaget, så disse tantene ga litt mere liv i leieren. Det var her du kunne glimte litt glitter og stas og snappe opp ei voksen glose eller to. Det var med ei Gunvor Smikkstugun tante, med toutchen av Wenke Foss, du kunne drømme deg inn i et forgylla kvinneliv. Etter avsluttet foldeskjørt og knestrømpe tid kan en klart si at tanter berika et barnesinn.
Lykken og sannheten fant du likevel i ei mor av det kjedelige slaget. Med hjertet fullt av kjærlighet og bena stødig på jorda.


.

MJØSA er HAMAR

FREDAG 19.AUGUST 2016

«Skapt av Mjøsa», skrevet av Alf Berg (HA 17. august) har muligens et romantisk tilsnitt, men det er vel akkurat det som trengs i diskusjonen angående trasige traseer og et trassig Jernbaneverk. En påminnelse om opprinnelsen. At Mjøsa er mer Hamar, enn Hamar er Mjøsa. At vi må handle mer bevarende for å oppfattes som helt velbevart. Hva har vi igjen hvis vi ikke har nærheten til det rene og ekte? Nå og til evig tid. Hvis ikke det holder, må vi lese videre i kronikken til Berg der han siterer høvdingen fra Amazonas og hans tanker om de hvite mennesker uvitenhet i forhold til naturen. Siden høvdingen, og mange med han, synes noen av oss har litt tungt for det, må et konsulentråd, fra en ekte høvding, være vel verdt å lytte til. Himmelretninger er han utvilsom god på. Øst og vest, i alle sine varianter vil fattes fort. Uten et eneste dollartegn i øya vil en ekte sjaman fra Amazonas, anbefale fra hjerte og fornuften. Siden Norge allerede har overført så enormt mye penger til det brasilianske Amazonas folket, fordi vi forstår dem, må han være rett mann for oss nå.
Han ville sikkert nappe en ekte høvding fjær fra eget hode og planta den i noen litt for høye hatter. Hvis de tar hans råd på alvor, altså.

Det bør være mulig å høre han, hvis du ei stille stund langs Mjøsa`s strand, lytter sørover.
I det sola går ned og speiler seg i vannet og stillheten er til å ta og føle på. Tiden står stille og du bare er. Akkurat da vil du høre trommene i takt med den dypeste dype stemme.
-Mjøsa er hellig, uvurderlig og uerstattelig, fordi den er EKTE. La den forbli det. La den forbli....



Jeg ønsker meg så veldig...

TIRSDAG 16.AUGUST 2016

Årets bursdagsfeiring, for mitt vedkommende, er ferdig feira. Jeg håper inderlig på flere. Akkurat derfor har jeg begynt å tenke på ønsker for neste år.
Har jo egentlig skjønt at jeg er i en alder hvor ønskelista skal være  tom. Niks og ingenting. Ikke så mye som design klokke eller en kjole av ypperste kvalitet. Du må rett og slett levere tomme lister. Som en avskjed på grått papir du sjøl ikke har bedt om. I uskreven takt og tone, må du senke blikket og si det så klart du klarer
- Nei, ingen ting takk. Jeg har alt jeg trenger. Noe så ulidelig kjedelig. En kan i det minste håpe på at ingen tar deg på ramme alvor.

Jeg hadde en gang ei tante. Dama prydet gulvet i rød lang kjole, 85 år og klar for fest, vin og sang. Hun,-The lady in red, gjorde gata vid og porten bred. Formidlet ubeskjedent at- Gaver og gratulasjoner mottas her. Det er da vel så artig med slike.
Okke som, en blir jo som en er når`n har vokst opp med tjukke slekta.

Så nå sier jeg det rett ut. Ei gate er det jeg ønsker meg. Ei annerledes gate. Ei opplevevelse`s gate. Ei med rød løper og baldakin over. Der du setter deg for en kopp eller et glass, kjøpt i små fargerike enkle kafeer eller boder. Jeg vet godt at en -itte kæn få ælt en ønsje seg, men slutte en å ønske  -kjæm ittno. Jeg har trua og håpet er inderlig og lysegrønt.

Ei fargerik baldakingate med rød løper direkte fra CC stadion med ende Posthustrappa.

Har du òg trua, så slår vi oss sammen og ber både Herr. Ordfører og Mr. Sentrum på en prat.

Hamar, byen i mitt hjerte.

Natur for byjenter

                                                        ONSDAG 10.AUGUST 2016

Slanger er ikke alright `e dyr. De er derimot ekle, sleipe og ekstremt skumle. Er det forskjell på orm og slange? Jeg vet jo ikke, men herr Google bekreftet at detta var en orm. Ekte hoggorm. Den kvelva seg på en stein. Sikkert ekstremt sulten og klar for et bytte.

En tur i Furuberget kan by på store naturopplevelser. To friske og fnisende fruer tok seg en tur første formiddag etter at unga på nytt var innlosjert i barnehage og SFO. De trengte nok litt ro og lett trim, men mest av alt en skravlestund.

Oppsøker en natur`n, må en være forberedt på, ja natur og dermed også et og annet dyr. Jeg vil ikke påstå at disse damene er slike som - går i ett med det grønne. Som lytter etter fuglekvitter og bekrefter hverandre med arten. De er uten tvil mer vandrende enn klatrende. Helt klart mer skravlende enn - listende stilt på tå.

Likevel, det begynner pent, med et ekorn. At den ene i forivrelsen blir en smule skremt, må en i grunn tilgi to byjenter som ser på løvetannen som bryter gjennom asfalten som en naturopplevelse.
Maurtue er ganske vanlige ute i skogen. Det var de enige om, Mens de oppdaterte hverandre på ferie og familieutflukter, beundret de mauer`n for utholdenhet av tett samvær.
Så ser de det, sleipt og kveilende ligger den blikk stille på en stein. En hoggorm så lang som en mandag i februar. De trampet i barskogen så sjølveste Furubergtrollet fikk seg en støkk.
Da kravla, eller åla, dyret seg slik at bildet ble til en levende film. Slik fikk de prøvd seg som naturfotografer. Skravle gikk videre om -ormen lange og andre sleipe saker de i framtiden skulle holde seg unna.

Dagen før dagen

FREDAG 5.AUGUST 2016

En slags 17 mai og bursdagstemning preger byen. Avstengte veier og oppsatte sperringer. Slik skal det holdes orden på mange tusen mennesker.
- Hamar i vinden og nesten midt i væla. Fra Tv  overføringer minutt for minutt, fra en by vi elsker og en båt vi er stolt av, blir minuttene lange og lengtende før flatbygda på Hedemarken forgylles ytterligere. -Fields of Gold vil gi et glitrende skjær over både åker og eng og ikke minst folk og fe. Lykken er til å ta og føle på.
-Den dagen Sting kom til byen, vil nevnes og huskes. Før alle fester er det alltid noen praktiske opplysninger. Her også. Formaninger fra kultursjefen om at klappstoler, fluktstoler og lignende redskap må klappes sammen hjemme, skjønte vi vel egentlig selv. Likevel, det er godt med en påminnelse. Paraplyen og parasoll skulle vi forresten gjøre akkurat det samme med. Bilen òg. Sykkel`n må du sjøl vurdere, men lås`n ikke ved sperringene på torvet. De kan helt klart klappe sammen. Det kan bli slutten på livet for en gammel DBS.
Det du trenger er en tier, eller strengt tatt to. Hotellene er nemlig full booket så du må -rese hematt. Det skulle tatt seg ut at vi hadde annonsert nasjonalt. Det var nemlig en som tenkte den tanken, men heldigvis litt for sent. Det var jammen godt. Da måtte vi Hamarsinger vært hjemme og innlosjert tilreisende og latt som vi likte det.
-Booking. Heme at meg.no, ville florert på Facebook. Joda, vi hadde satt region og folket på kartet, men det det hadde vært dyrt for kommunen å gi noe lindrende for den blæmma.. Tenke seg til, sitta heme å vente til bergensere og vestlendinger var trygt «heme att». Høre skarrende R èr fortælja om -Da Sting var på Hamar. Det er klart vi er gjestfrie, men vi har vel bevist at vi vil -vara med der det skjer.

Yr er helt på styr og melder godvær. Da får`n ikke angre på noe. Slett ikke irritere seg over at kultursjefen mener at et nasjonalt publikum kunne vært enda bedre. Det passe seg strengt tatt ikke å nevne, siden flokker av folket, allerede har sagt -Ja takk. Formannskap og Kommune styret kan helt klart klappe igjen. De har fått gratis billetter. Siden politiske diskusjoner egner seg dårlig på slike arrangement, er det vel bra at de får mingle og ta en govær`s prat med sine egne. Rausheten får være såpass at det er lite å angre på.
Så gleder vi oss og klapper sammen for Sting og byen vår.

NABOSKAP

FREDAG 29.JULI 2016

-Du skulle bo langt innpå snaufjellet. Det var akkurat det faren min sa til en nabo. Jeg kan enda se det for meg, der de veiva og gestikulerte med mer eller mindre velvalgte ord. Illsinte og lite lyttende. Det er jo strengt tatt forutsetningen for at en krangel skal funke. Den sinteste er jo alltid den du ikke er på lag med. Slik var det også her. Denna naboen var virkelig ikke helt god. Det var derimot faren min, så det var lett å velge side. Alle unga i gata heia på faren min. Det husker jeg vel strengt tatt ikke, men det var nok slik.  Det var nemlig unga i gata som var problemet for han som faren min mente -burde bu der ingen skulle tru at nokon kunne. Snaufjellet er vel en god anbefaling for de som krangler om trær også, men her var det altså unga i gata som skygga for et godt og fredelig liv. Hadde vi hatt en Ipad eller to, ville det vært så mye lettere. Slik var det ikke. Vi var ute og skråla dagen lang. En sanksjon den sinte hadde, var å punktere alle baller som spratt over gjerdet. Noen fulltreffere gjorde ripsbusken blekere og den sinte rødere. Her var det jo de fotballsparkene gutta i gata som synda mest. Jentene hoppet paradis eller strikk. Han som skulle - bodd langt innpå snaufjellet eller der ingen skulle tru, lurte bare på hvorfor vi i h......... måtte hoppe akkurat utenfor gjerdet hans.
Tja, det er ikke godt å si, sånn et halvt hundre år etterpå, men et utrykk er jo
- ska`n ha det noe moro, må en laga`n sjøl. Vi ga oss i alle fall mens leken var god og vi satsa ikke mer enn vi hadde råd til. Noen fotballer og et par hoppestrikker. I tillegg snappa vi opp et par gloser som funka fett den gang og fortsatt ikke er gått ut på dato. 

F O L I E R T

SØNDAG 24. JULI 2016

Jeg hadde så mye folie i håret at jeg fikk inn NRK P2, direktesendt, rett på øret, eller rett på hodet om du vil. Helt kabelfritt og uredigert, til en frisørstol i Praha.
Landsdekkende Dab radio med MHz -Null komma niks, videresendes via foliefarget feriehår. Med mine antenner kom
Urix på lørdag som et Kort og klassisk innslag, lett iblandet Dagsnytt atten.
Sjølbedraget mitt vil gjerne pynte litt på virkeligheten. Dette var min første «Gladpack». Alt ble innfridd, til tross for at frisørens engelskunnskaper ikke strakk seg lenger enn til Yes or No. Dama, som folierte meg, var klarsynt nok til å servere et glass vin eller to. Slik fikk vi en slags veivende kommunikasjon som funka på sitt vis. Ord kan være oppskrytt. Chabliss og gjensidig tillitt kan holde.

Hurra for litt jåleri og en smule fanteri!

Sliten, men tilfreds!

Torsdag 21.Juli 2016

Pus er gammel, men han skjønner det ikke selv. Han sover, maler og skuler slik han alltid har gjort. Når og hvor det passer`n. Det er den fortrengelsen og sjølbedraget som binder oss, slik jeg ser det. For han er det nok annerledes. Jeg er nok nærmest svaret på «mat på fat» i hans verden. Den som gjør livet lett å leve for et katteskinn oppi åra, for å si det sånn. Jeg innser nå at jeg har sydd puter under potene på`n.
Han jakter, men kun for fornøyelsens skyld. Bytte legges på trappa, så ille maltraktert at både Dyrebeskyttelsen og Kripos burde vært kontaktet  Likevel, en angir liksom ikke sine egne. Å jakte for gleden og ikke for føden, det er da ikke særlig pent. Når han i alle sine 10 katte år er kommet til dekket bord, så må`n da skjønne at å drepe i forlystelse er særdeles lite sjarmerende. Han er jo glad i både fuggel og fisk, men naturlig nok er det lite fisk som ligger på trappa. Siden skinnet er både umodent og fangst glà, har redselen min økt de siste dagene. Han kommer rett og slett til å kaste seg over en Pokemon Go. Han er jo ute og sprader uansett. Siden ikke noe skal spises og jakten er saken, vil ikke farge og ukjent dyreart ha noe å si. Fuggel eller fisk, pip pip eller gakkakk, Fangst er fangst i alle sine varianter. Han kommer til å menge seg med andre hannkjønn som heller ikke har -
et helt vel bevart barn, i seg.
Jakt er jo egentlig for matauke, et realt behov. Ja, utenom kvinnfolk jakt da, men mange sier at det er nesten det samme. En kan visst forspise seg uansett.
Men nå er det altså Pokemon Go som er saken. Katta er lykkelig, hun elsker selskap og strengt tatt har`n bred erfaring med å jakte på ekte varer. Dette ser`n nok på som - piece of cake. Jeg tror`n føler seg som en flokk leder der`n går med høyde 20 cm over bakken, spankulerende ved siden av skostørrelser på lengde med seg selv.
Sjølbedraget har`n beholdt. Det er mye lykke i det. 

Bestemorpakka

TIRSDAG 19.JULI 2016

Bestemora mi, hu fra Romedal, tenkte langt og varmt. Hun døde da jeg var 16, men på gavebordet, da jeg giftet meg, elleve år senere, lå bryllupspakka fra henne.
-
Til Gunn på bryllupsdagen,  litt ruglete nedskrevet i det ene hjørnet.
Totalt fri for glitter og stas, lå ei gråpapirpakke med hyssing rundt, mellom de andre mer velkledde gavene. Bestemor levde nærmest gjennom den pakken for meg. Jeg hadde sett den og visste godt om den. I mange år lå den, høyt og innerst, sammen med andre saker og ting som kanskje hadde godt ut på dato.
Bestemorpakka var derimot forut for sin tid.

Bestemor var nøktern, forankret og realistisk. Hun forholdt seg til det nære og kjære.
Lokalt nytt gikk fra hode til hode, slik det gjorde på den tiden. Noen ganger kanskje litt sånn
alt og ettersom. Det kom an på hvilke hoder historien hadde vært innom.
Det skjønte hun og sorterte deretter.
Nyheter fra sjølveste statskanalen ble fakta en var forplikta til å både tru og høre på.
På linje med prekenen i kirka.
Utenriks forholdt hun seg ikke til i det hele tatt.
-Dæ er så langt unna, så det er sikkert itte sænt. Det var hennes ord om den saken.

Nå er ingenting langt unna og sorteringen er vanskeligere enn noen gang

Hadde selfien eksistert da Bestemor levde, ville hun kanskje sagt noe sånt som
- Å ska detta vara tell`a? Bilder er minner! Je mins da godt meg sjøl!

For henne var hele meningen med livet å vende utover. Nå andre og se andre. Så langt det var mulig og litt lenger.
Elleve år etter at hun døde, leste jeg
-Til Gunn på bryllupsdagen. Jeg lirka opp hyssingen og bretta til side det slitte gråpapiret. Der åpenbarte det seg noe for det praktiske og litt for pyntens skyld. Som et speilbilde av hennes tankemåte og tilnærming til livet.
To handklær og en brodert duk. Nærmest en
-gave fra oven fra ei som fortsatt var med...på sitt vis.

Les tidligere blogger: